Birkebeinerrittet lørdag 24.august 2002

Bård Brørs rapport:

Etter overnatting på barneskolen var vi tilbake i Rena sentrum lørdag formiddag, i god tid for de siste gjøremål før start: Finveing og tarering av sekk, sending av bagasje, et siste sykkelettersyn og pumping av dekk. Denne gangen hadde jeg dempegaffel (brukte fast gaffel i fjor) og Hutchinson Python Air Light dekk med 3,5 kilo trykk framme og 3,8 bak.

Jeg møtte ved slusa en halvtime for start, og var såpass frampå at jeg fikk plass i 4-5 rekke bak startsnora. Jeg prøvde å forsere litt etter start, og ble vel liggende på 20-30 plass i feltet etter den første bakken. Ikke alle er like vant med å sykle i felt: En syklist like foran meg justerte farten så kraftig at han låste bakhjulet! Ingen veltet, men det ble vill uorden og mange fikk seg en støkk.

Underlaget gikk over fra asfalt til grus og bakken ble brattere (men farten var konstant) så pulsen nærmet seg etter hvert de store høyder. Denne gangen hadde jeg bestemt meg for å ignorere hva pulsklokka sa, og henge med teten så lenge det gikk. Ved passering på Skramstadsetra hadde jeg likevel sluppet (det ble for vondt) og jeg lå i første gruppe av frakjørte på 4 stykker ca et halvt minutt bak teten. Passeringstiden var 30.37 eller 1/10 sekund raskere enn i fjor. Vi fire holdt følge til stedet der stien deler seg ved Djuposet. Der tok de to foran til venstre, mens jeg tok til høyre som vanlig. Dette var kanskje ikke så lurt, for resultatlistene viser at de to skulle passere et minutt før meg ved neste tidtaking på Bringbusetra. Uansett gikk syklingen på terrengpartiet bra, og jeg passerte som nummer 16 på ca 2 minutter bedre tid enn i fjor. Det var forresten sekundering i løypa på to steder, kanskje et privat initiativ?.

Det er ikke så mye å si om turen videre til Storåsen. Jeg ble liggende i et følge på sju syklister. Vi fikk ikke særlig dreis på lagsyklingen, og det gikk i rykk og napp. Storåsen passerte vi på 2.47.57, over et halvt minutt dårligere enn i fjor, så det hadde nok ikke gått spesielt fort over fjellet.

På turen nedover til Lillehammer følte jeg meg pigg. Inspirert av Arnes rapport fra i fjor sørget jeg for å være først da vi tok av fra den asfalterte vegen, og tråkket det jeg klarte på grusvegen langs elva og videre ned den steinete unnakjøringen etterpå. Da vi kom til Sjøsetervegen var feltet redusert til fire, og vi skiftet om å dra for å holde de andre på avstand. Nå var jeg bestemt på å satse hundre prosent inn til mål, men en av de andre (en estlender) smatt forbi i den krappe motbakken før ballettbakken. Her satte han nedover i et tempo som jeg ikke turte å følge, og han fikk et bra luke. Han klarte ikke svingen i bunnen, og jeg knep inn noen sekunder der.

Det var veldig folksomt i løypa på slutten, og vanskelig å se syklistene i støvskyene. Jeg kom i mål 4 sekunder etter estlenderen, til ellevte plass på 3.22.51. Dette er min beste plassering hittil og en forbedring av tiden fra i fjor på 55 sekunder. Spesielt delen fra Storåsen til mål gikk bra, med en gjennomsnittsfart på 37,8 km/t i følge utskriften på diplomen.

Basert på tidligere erfaringer hadde jeg tatt med håndduk og klær i sekken, og kunne gå rett i dusjen (der det var kø, men varmt vann) uten å vente på bagasjen. Denne kom forresten kom tidligere enn vanlig. Arrangementet gikk i det hele tatt smertefritt, bedre enn i 2001. Etter at vi hadde fått diplom og registrert at Høydahl & Co gikk i mål, fant vi bilen der Dag hadde satt den. Deretter ble det hjemtur, med stopp for kjøttkaker og ertestuing på Ringebu.

Bård

Resultater for de 12 deltakerne under SINTEF og NTNU-BIL: